Djevelens advokatfullmektig

"Ble ikke voldtatt lenge nok"

2005-07-29T05:16:00.000-07:00

Jeg vet ikke om det er journalisten eller leserne man skal klandre for denne overskriften, men ille er den uansett. Journalisten greier å fremstille saken som om dens faktum er en slags innsats i et sykt voldtektslotteri, og at den handler om en 14-åring som ikke greide å stikke av med toppgevinsten.

Göta Hovrett baserer erstatningsutmålingen på et prejudikat fra Högsta Domstolen. Her differensieres erstatningen etter overgrepets omfang. Hovretten legger til grunn at erstatningen må settes høyere når det dreier seg om langvarige voldtekter begått av en gjerningsmann som står offeret nært. Når så ikke var tilfelle i den saken hovretten hadde oppe til doms, kom retten til at erstatningen måtte settes noe lavere enn hva førsteinstansen hadde kommet til.

Nå roper altså media både i Norge og Sverige over seg av forferdelse fordi erstatningen ble justert fra kr 610.850,- til kr 510.850,-. Folket kaster seg på, og mener å ha en slags dypere innsikt som forteller dem at det første tallet er helt korrekt, mens det andre tallet er forkastelig (og et hån mot ofrene, silkehansker, snillisme og hele den rekka der). Dersom tallet hadde vært 510.850,- både i tingsrätten og hovrätten, ville nok likevel ingen reagert.

Det er naturligvis et behov i domstolene for å differensiere mellom et svært grovt overgrep og et enda grovere, også når det kommer til spørsmålet om erstatningens størrelse. At enkelte påberoper seg at de ikke kan tenke seg et mer grusomt overgrep, viser bare at det er behov for en rask realitetsorientering.

Ikke overraskende...

2005-07-16T04:01:00.000-07:00

Den politiske pyromanen har funnet fyrstikkene sine igjen...

Diverse utsagn om forbrytelse og straff

2005-07-16T00:16:00.000-07:00

Et populært tema for mennesker som ellers ikke er så opptatt av hva som skjer i domstolene våre, er straffeutmåling. Da temaet har vært så grundig debattert (men fortsatt står på stedet hvil), er det enkelte utsagn som til stadighet blir servert.

1. Det er et hån mot ofrene hver gang en gjerningsmann ikke får skikkelig lang straff.

2. Min datters liv var bare verdt 10 års fengsel.

3. Det er høyere minstestraff for å kopiere en hundrelapp enn for å begå seksuelle overgrep mot barn, altså er et barns rettssikkerhet mindre verdt enn hundre kroner.

4. Det er i strid med folks alminnelige rettsoppfatning hver gang en gjerningsmann ikke får skikkelig lang straff.

ad 1: Jeg antar at det i et slikt utsagn er implisitt at offeret ikke føler at det overgrep som er gjort, blir tatt på alvor av domstolene. Dersom meningen med straff skal være å hjelpe offeret slik at det ikke lider mer, kan vi bare slutte med straff. Det fungerer ikke! At hevnmotivet er fremtredende kan det neppe legges skjul på. Det er fullt ut forståelig at offeret selv har slike tanker. Problemet oppstår imidlertid når offerets hevnfølelser skal bli til en del av den offentlige debatten om bruken av straff. Det viser seg at slikt sjelden fører til noe konstruktivt.

ad 2: Igjen; full forståelse for at pårørende i sin bunnløse fortvilelse kommer med slike utbrudd. Igjen; problemet oppstår idet den bunnløse fortvilelse skal si hva den synes om et så viktig samfunnsspørsmål som bruk av straff. I tillegg er det vanskelig å argumentere mot personer som har opplevd at en av deres nærmeste er blitt drept. Og det er ikke fordi de har så gode argumenter. Og til dere utenforstående som kaster dere på den samme argumentasjonen: når begynte man å måle et menneskes verdi i antall år en gjerningsmann ville fått bak murene dersom han drepte vedkommende?

ad 3: Stine Sofies stiftelse-argumentet, fremført gratis i hver reklamepause på tv2 andre pinsedag. Enkelte lettsindige politiske pyromaner fra Saltdalen-området er også svak for dette slående argumentet. Igjen er det vanskelig å argumentere mot pårørende, selv om de tar form av en stiftelse. Her unnlater man, av retoriske hensyn, å informere om at ingen som forfalsker en eneste hundrelapp vil måtte sone en eneste dag i fengsel. Ut fra de samme beveggrunner sies det heller ikke noe om at minstestraff i det hele tatt er en dårlig indikasjon på straffenivået. I tillegg glatter man over det faktum at strenge straffer har en åpenbar preventiv effekt når det kommer til økonomisk kriminalitet. Noen lignende preventiv effekt kan ikke spores i forhold til overgrep mot barn. Jeg var heller ikke klar over at verdien av å slippe å bli utsatt for seksuelle overgrep ble fastsatt i kroner og øre. Moralen i nevnte reklame er altså ikke bare en kortslutning, men en kortslutning på et fullstendig uriktig grunnlag.

I tillegg har jeg en mistanke om at de som skriker over seg for at pedofile overgripere ikke får kuken skåret av seg i en publikumsvennlig seremoni på torget, har et aldri så lite behov for å fremheve at de selv er så mye mye bedre mennesker enn disse usle overgriperne. Særlig tydelig blir dette når det kommer til personer som selv er domfelt for noe helt annet. Da kan de bagatellisere sine egne forbrytelser ved å fordømme andres.

ad 4: Jeg var ikke klar over at det fantes noen alminnelig rettsoppfatning, annet enn det instinktive hevnbehovet. Det er kanskje dette det siktes til? Begrepet blir riktig nok brukt også i juridiske sammenhenger, men da i helt andre kontekster. Det nærmeste man kommer, er når straffeprosessloven § 172 taler om vurderingskriteriene for om varetektsfengsling skal skje: "Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på om det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom den mistenkte er på frifot". Varetektsfengsling er imidlertid noe annet enn straffeutmåling.

Uansett vil jeg ha meg frabedt at politiske pyromaner skal fortelle hva som er den til en hver tid alminnelige rettsoppfatning. Særlig gjelder dette når billige politiske poeng skal skåres samtidig, altså alltid.

En plenumskjennelse om straffelovstolkning og forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen

2005-07-09T18:39:00.000-07:00

Den samlede Høyesterett avsa 25. juni kjennelse i sak om forholdet mellom straffeloven § 195 tredje ledd og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 6 (2), den såkalte uskyldspresumsjonen (in dubio pro reo).

Det generelle utgangspunkt i den norske strafferetten er at tiltalte må ha opptrådt klanderverdig for å kunne straffes. Han må kunne bebreides sin handlemåte. Vurderingen av om så er tilfelle må ta utgangspunkt i situasjonen slik tiltalte oppfattet den i gjerningsøyeblikket.

Imidlertid har lovgiver fraveket dette viktige prinsippet i et spesielt henseende. I straffeloven § 195, som omhandler seksuell omgang med barn under 14 år, heter det i tredje ledd at "villfarelse om alder utelukker ikke straffeskyld". Med andre ord, selv om tiltalte verken holdt for overveiende sannsynlig (forsett) eller burde ha forstått (uaktsomhet, culpa) at fornærmede var under 14 år, vil han straffes etter bestemmelsens ordlyd. Det er altså tilstrekkelig for domfellelse at det konstateres seksuell omgang med den mindreårige. For en gjennomgang av bestemmelsens historikk, se kjennelsens punkt 29-40.

EMK art. 6 (2) lyder:

Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.

Ved menneskerettsloven av 1999 ble EMK gjort til en del av norsk lov i vid forstand, med forrang foran annen norsk lov. EMK ble altså gitt en slags semi-konstitusjonell status med rang mellom lov og grunnlov. Dette innebærer i praksis at dersom man ved anerkjente tolkningsprinsipper ikke kan harmonisere EMK med annen norsk lov , må annen norsk lov vike for EMKs bestemmelser.

I den konkrete sak Høyesterett hadde oppe til prøving, var forholdet at en tiltalt som hadde hatt samleie med en jente på 13 år og 3 måneder, i tingretten ble nektet å føre bevis for at han var i villfarelse om jentas alder. Lagmannsretten kom til at dette var i strid med den nevnte uskyldspresumsjonen, og at tingrettens dom måtte oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil. Denne avgjørelsen ble av statsadvokaten anket inn for Høyesterett. Etter at saken hadde blitt prosedert for Høyesterett i avdeling (5 dommere), ble det besluttet at saken skulle bli prosedert på nytt for det samlede Høyesterett.

Den samlede Høyesterett kom til at det var i strid med EMK art. 6 (2) at tiltalte ikke fikk anledning til å føre bevis for sin villfarelse om jentas alder. Førstvoterende, dommer Gjølstad, avslutter sitt votum slik:

"Skal man oppnå samsvar med konvensjonen, må det etter min mening i § 195 tredje ledd innfortolkes en tilsvarende reservasjon som i § 196 tredje ledd. Når det kreves at ingen uaktsomhet kan legges gjerningspersonen til last, er dette et meget strengt kriterium, hvor siktede må utvise aktivitet for å bevise at han er uskyldig ved å redegjøre for konkrete omstendigheter som kan underbygge at han har vært aktsom i relasjon til fornærmedes alder. Et ytterligere beviskrav i en så alvorlig sak innenfor den sentrale strafferett kan det etter min mening ikke være grunnlag for".

På denne bakgrunn blir det noe forfeilet når Redd Barna og assisterende riksadvokat Hans-Petter Jahre uttrykker bekymring for konsekvensen kjennelsen vil ha for barns rettssikkerhet. Med et så strengt krav til aktsomhet som Høyesterett her oppstiller, vil det være svært vanskelig å bli hørt med at tiltalte ikke burde visst at fornærmede var under 14 år. Når man på den andre side risikerer at personer kan bli dømt for en slik alvorlig forbrytelse uten at de er noe å klandre for sin opptreden, er det forunderlig at straffeloven § 195 tredje ledd har fått eksistere så lenge.

Jahre frykter også etter denne kjennelsen at fornærmede skal bli gjenstand for mer nærgående og ubehagelige spørsmål i sine forklaringer.

For det første er det viktig å huske at den slags spørsmål først og fremst vil være aktuelle når det dreier seg om barn som er tett opp mot 14 år gamle, og for det andre at slike spørsmål allerede blir stilt fornærmede i relasjon til straffeutmålingen. Som forsvarer i den konkrete saken, advokat Erik Keiserud, fremholder: "Hvis det ikke har skjedd, har ikke forsvarerne gjort jobben sin". For det tredje er det i slike saker sjelden spørsmål om straff eller ikke straff. Dersom tiltalte ikke har vist den tilstrekkelig skyld for å kunne dømmes for seksuell omgang med barn under 14 år, vil han fortsatt kunne dømmes etter den mildere bestemmelse om seksuell omgang med barn under 16 år.

Jeg formoder nå at Stortinget vil endre straffeloven på dette punkt, slik at den også etter sin ordlyd er i tråd med menneskerettighetene.